F.v.: Frank Smyth (CPJ), Kristin Solberg (Aftenposten), Trond Idås (NJ) og Agnes Callamard (Article 19) i panelet som diskuterte journalisters sikkerhet under Frie Medier-konferansen i Tønsberg 1. april

Sunn fornuft og sikkerhet

Forberedelser og erfaring er det viktigste middelet for journalister i krig- og katastrofeområder mot stressymptomer.

Tekst og foto: Mari Torsdotter Hauge

Frank Smyth, som er journalistsikkerhetskoordinator i Committee to Protect Journalists (CPJ), åpnet det første panelet på Frie Medier med et innlegg om de dårligere kårene for journalister, og hva som kan gjøres for å bedre dem.

- Faktum er at tre av fire journalister som blir drept ikke blir drept fordi de gikk på en landmine eller døde i et selvmordsangrep, de ble rett ut myrdet, sa Smyth i konferansesalen på Oseberg.

Ni av ti ganger er morderen aldri blitt tatt og stilt for retten, ifølge Smyth.

CPJ har overvåket og ført statistikk over drap på og fengsling av journalister i en årrekke. Smyth trakk frem urovekkende statistikk for fengslede journalister: Halvparten av journalistene i fengsel verden over er nettjournalister, de jobber som frilansere og journalistikken er rettet mot myndighetene, «anti state reporting», som Smyth kalte det.

Les også:
Vi lever i en krigssone hver eneste dag
Vold og frykt er en del av jobben
Den arabiske verden finner seg selv

Rettssystem og politi

Agnes Callamard er executive director til ytringsfrihets- og menneskerettighetsorganisasjonen Article 19, som blant annet har vært svært involvert i sikkerhetssituasjonen for journalister i Mexico. Callamard hadde med seg funn fra flere studier som indikerer hvilke faktorer som spiller inn på om journalister blir utsatt for vold eller fengslet. Blant dem: rettssystem og politi.

- I land hvor dette ikke fungerer, eller i tilfeller er korrupt, er det vanligere med angrep på journalister, opplyste Callamard. Hun er opptatt av at journalistene kjenner sin sårbarhet og handler deretter, og ikke tar større risiko enn det de føler seg komfortable med.

Journalister og traumer

Trond Idås, rådgiver i Norsk Journalistlag, har i mer enn 10 år undersøkt hva nettopp det å være journalist i katastrofeområder gjør med reporterne, særlig har han sett nærmere på de rundt hundre norske journalistene som dekket tsunamien i 2004-2005. Rundt 30 prosent av dem slet med post-traumatisk stressyndrom (PTSD) i etterkant. Det som særlig slet på journalistene var de etiske dilemmaene som oppstår når man er journalist i et kriseområde, og kom med flere gode råd for å unngå for store ettervirkninger for journalistene:

* Redaksjonene bør sende erfarne journalister.
* Dem i hjemmeredaksjonen som er i kontakt med de utegående reporterne bør være trenet i lederskap og gjerne ha erfaring selv fra kriseområder
* Man må ha en leveringsplan for hvor mye, og når, det skal leveres saker
* Reporterne må ha gode rutiner for spising, hviling og søvn
* Etiske standarder må respekteres
* Lengden på oppholdet må reguleres og fastsettes på forhånd.
* Man må ha et system for debriefing i etterkant.

Sunn fornuft

Med seg i panelet hadde de tre også Kristin Solberg, Aftenpostens Sør-Asia-korrespondent, for øyeblikket bosatt i New Dehli. Solberg dekker primært India, Pakistan og Afghanistan, og har førstehånds kjennskap til de utfordringer man møter i krigssoner.

Hennes forholdsregler når hun er ute på oppdrag bunner stort sett i sunn fornuft, fortalte hun.

- Når jeg planlegger å gå inn i en konfliktsone er det viktig for meg å snakke med folk som er der eller nettopp har vært der for å vite om det er trygt. Det kan nemlig endre seg svært for i noen av regionene i Pakistan, for eksempel. Det er svært viktig at jeg stoler på sjåføren og tolken jeg reiser sammen med, og jeg er opptatt av å fortelle folk hvor jeg reiser, at jeg har kommet fram og når jeg kommer tilbake. Det vil nok ikke hindre at jeg blir kidnappet, men når folk vet omtrent hvor jeg er, vil det gjøre det lettere å få meg ut igjen, sa Solberg.

Mot slutten av sesjonen kom panelet inn på forsikringer for journalister, et stadig mer aktuelt tema. Vanligvis sørger de store mediehusene for sine egne reporteres sikkerhet gjennom forsikringsordninger, mens frilansere, fiksere, stringere og andre lokale journalister må «klare seg selv», ifølge Frank Smyth. Samtidig viser undersøkelser fra for eksempel Irak de siste årene, at det store flertallet av drepte journalister er irakere, ifølge Idås. Å bedre sikkerheten for lokale journalister er en av de største utfordringene for dem som arbeider med pressesikkerhet.