F.v.: Marcela Turati (Proceso), Dario Ramirez (Article 19) og Javier Garza (El Sieglo de Torreon) i panelet som diskuterte situasjonen for journalister og redaktører i Mexico under Frie Medier-konferansen i Tønsberg 1. april.
- Vi lever i en krigssone hver eneste dag
Narkotikakartellene herjer som aldri før i Mexico. Midt i skuddvekslingen står journalistene.
Tekst og foto: Helene Skjeggestad
- Vi som journalister har blitt et verktøy for narkotikartellene i kampen for større områder, sier Javier Garza, sjefredaktør i El Siglo de Torreón, den største dagsavisen i regionen La Laguna i Mexico.
Under seminaret ”Mexico. Stillhet eller døden” under Frie medier-konferansen forteller Garza om hvordan journalistene i hans egen og konkurrerende aviser, ble nødt til å innføre sikkerhetstiltak for sine journalister etter at narkotikakartellene i 2007 begynte å bruke mediene aktivt i narkotikakrigen. Nå setter ikke avisen drap og vold på forsiden. Artiklene er usignerte, og krimstoffet går på rundgang i redaksjonen.
- Det er forståelig at redaksjoner må følge sikkerhetstiltak når de sender reportere til krigsområder, men vi må gjøre dette hver dag i vår egen by, sier Garza.
Les også: Sunn fornuft og sikkerhet og Den arabiske verden finner seg selv
Farligst i Amerika
Flere uavhengige presseorganisasjoner mener at Mexico er det farligste landet for journalister i Amerika. Ifølge CPJ, har 25 journalister mistet livet i landet siden 1992. Organisasjonen Article 19 opererer med et mye høyere tall, og regner med at så mange som 66 journalister har blitt drept fra 2000 til 2010.
- Det er store hull i den offentlige informasjonen i Mexico, og mye av grunnen er den selvsensuren som nå finnes i Mexicanske aviser, sier Dario Ramirez, fra Article 19, som også mener at myndighetene må ta sin del av ansvaret for at utviklingen har gått i feil retning.
- Journalister og redaksjoner sliter fremdeles med å finne ut hvordan de skal dekke den økende volden. Det er tross alt i underkant av fem år siden det virkelig eksploderte. Da hjelper det ikke at myndighetene toer sine hender og frasier seg alt ansvar.
Tøft psykisk
- Vi drømmer om døde mennesker. Noen av oss, har mareritt hver eneste natt, sier journalist Marcela Turati fra Proceso.
Les også: Vold og frykt er en del av jobben
For flere år siden lovet hun seg selv at hun aldri skulle dekke saker som hadde forbindelse med narkotikakartellene. Men da volden brøt ut i 2007, forsto hun at hun ikke hadde noe valg.
- Denne udeklarerte krigen påvirker alle aspekter av samfunnet. Jeg bestemte meg derfor å gjøre det til min oppgave å gi krigens ofre et ansikt. Enten det er en sak om foreldreløse barn, eller en artikkel om stigmaet som følger med familien til de drepte, berører dette på en eller annen måte krigen, sier Turati.
Hun ber både redaksjonen og myndighetene om å ta trusselen mot journalister alvorlig.
- Mange journalister sliter psykisk, og enkelte har allerede skrevet sitt eget testament. Vi er krigsjournalister hver eneste dag i vårt eget land.