Be om innsyn i saksdokumentene, oppfordrer fagmedarbeider ved IJ, Gunnar Bodahl-Johansen

Krev innsyn i saksdokumentene

– Når journalister arbeider med forvaltningssaker, bør man alltid be om innsyn i saksdokumentene.  Alt for mange journalister nøyer seg med å snakke med kildene, og benytter ikke de lovbestemte rettighetene vi har til å få innsyn i de skriftlige kildene, nemlig sakens dokumenter. Journalister skal ikke stole på noen, men undersøke om kildens utsagn stemmer med det faktiske materialet det er mulig å oppdrive. Dessuten må journalisten alltid stille seg spørsmålet hva kilden ønsker å skjule, sier fagmedarbeider ved IJ, Gunnar Bodahl-Johansen. Han etterlyser også en sterkere innsats fra redaktørene på den journalistiske slagmarken.

– Det er flere grunner til at man bør kreve dokumentinnsyn, fortsetter Bodahl-Johansen. - For det første oppfyller man det viktige metodiske kravet om å finne skriftlige kilder som dokumenterer, korrigerer eller avslører muntlige utsagn, slik at man unngår å bli mikrofonstativ for kildene. Å snu hver stein for å finne råmaterialet bak ordførerens og rådmannens uttalelse, er journalistens oppgave. Jeg forstår at dette er arbeidskrevende, men når journalistens oppgave er å gi borgerne informasjon som setter dem, istand til å handle som demokratiske individer, kan nesten ingen anstrengelse bli for stor.  
Bodahl-Johansen understreker også at det er viktig å sette seg i respekt i forvaltningen. – Forvaltningen skal vite at journalister før man publiserer noe som helst, går grundig til verks for å kontrollere utsagnene og finne mest mulig informasjon om saken. Dessuten vil innsynskravene føre til at forvaltningen må lære seg hvordan både dokumentinnsyn og møteoffentlighet skal praktiseres. Aftenposten-journalisten Per Anders Johansen, som jeg har brukt som foreleser en rekke ganger, har hatt som motto at man skal oppdra en byråkrat hver eneste dag. Det er et motto alle journalister bør leve etter, sier Bodahl-Johansen.
– Selv hevder jeg at det er en nær sammenheng mellom late og kunnskapsløse journalister og en lukket og dårlig forvaltning, men at det også er en nær sammenheng mellom aktive og kunnskapsrike journalister og en åpen og god forvaltning. En god forvaltning er altså en åpen forvaltning, men forvaltningen åpner seg ikke uten at journalistene hele tiden krever dokumentinnsyn og krever hjemmel for lukking av møter i folkevalgte organer. Hvis ingen krever innsyn, er det jo ikke nødvendig å lese offentlighetsloven, justisdepartementets veileder eller forarbeidene til loven. Nei, forvaltningens må daglig utfordres hvis vi skal kunne ivareta våre demokratiske rettigheter, sier IJs offentlighetsekspert.
Bodahl-Johansen oppfordrer journalistene til å følge sakens dokumenter fra start til mål. Det betyr å plukke opp saken i journalen, be om innsyn i sakens dokumenter, følge behandlingen i de folkevalgte organer og endelig be om innsyn i møteprotokollen. – Jeg møter av og til journalister som er sinte fordi de har oppdaget at det har vært avholdt et hemmelig møte i et folkevalgt organ, mens sannheten er at journalistene som regel ikke har fulgt med i timen. Etter loven, er forvaltningen bare pålagt å varsle offentligheten om møter som skal holdes for åpne dører, men hadde man fulgt med i journalene ville man oppdaget både innkalling og dagsorden er sendt til organets medlemmer, og selv om saken rettmessig blir behandlet bak lukkede dører, kan man i ettertid be om innsyn i møteprotokollen.
Redaktører og journalistene må stå på for demokratiet, og derfor må vi kunne kreve at alle redaktører og journalister vet at vi kan kreve innsyn i alle dokumenter og dokumentjournaler, at vi må kreve hjemmel og nærmere begrunnelse for avslaget på innsyn og at vi har ikke fullført jobben før vi har sendt en klage på avslaget til det organet som nektet innsyn. Dette er tre grunnleggende prinsipper alle redaksjonelle medarbeidere må lengst fremme i panna, fremholder Bodahl-Johansen. - Bruken av de lovbestemte innsynsrettighetene imidlertid ikke bare et spørsmål om kunnskap, men like mye et spørsmål om holdninger. Selv om dagens slagord er ”Bättre journalistikk med mindre ressurser”, for å sitere en tittel på en artikkel i Stiftelsen Tinus’ årsrapport, må ingen innbille seg at god journalistikk ikke er arbeidskrevende. Jeg har imidlertid en følelse av at journalister har for dårlig tid til å gjøre jobben skikkelig, fastslår Gunnar Bodahl-Johansen.