– Det er ikke farlig å drite seg ut en gang eller to

– Jeg har lagd innslag som jeg angrer på.

Det er ikke bare den hese, sørlandske røsten – til forveksling lik NRK-kollega Lars Nehru Sand – som skiller Christian Ingebrethsen fra røkla av norske TV-reportere.

Har du zappet innom Dagsrevyen i løpet av det siste tiåret, har du kanskje lagt merke til ett og annet kultur- og underholdningsinnslag som bryter med sendingens øvrige formspråk.

En reportasje om Norges eneste profesjonelle stumfilmpianist, for eksempel, kan bli presentert som en stumfilm, der reporteren selv er tungt til stede i sin egen fortelling. Mens et intervju med «Succession»-skuespilleren Brian Cox kan ende med at skotten overtales til å be hele den norske befolkningen «fuck off!».

– Å bruke seg selv passer hvis det hjelper innholdet. Men det kan også forstyrre. Jeg har ikke alltid truffet der, sier Christian.

Mer om det etter hvert. 

Les mer om Christians kurs på IJ: Gå din egen vei: Lag saker som skiller seg ut

En rastløs sjel kommer hjem #

Det lå ikke alltid i kortene at Christian Ingebrethsen skulle ende opp som det nærmeste NRK kommer en gonzo-journalist (et kompliment, om det skulle være noen tvil).

Som ung mann var han innom musikk, dans og drama på Romerike Folkehøgskole, mens Teaterhøgskolen lokket i det fjerne etter det («men jeg kom ikke inn, og jeg var uansett for rastløs og utålmodig for teater»).

Først da han ble sosiologistudent på Blindern og endte på Radio Nova, der han etter hvert fikk sitt eget program, fikk han øynene opp for kringkasting.

– Jeg ble forelska i den korte veien fra idé til produkt, den masseproduksjonen radio la til rette for – spy ut ideer, sende og glemme. Samtidig lærte jeg mye om den tekniske biten gjennom de årene.

Derfra gikk veien til to år i NRK P3, der Christian var reporter, produsent og vaktsjef, og et drøyt halvår som nettjournalist i Fædrelandsvennen. I 2013 åpnet det seg et vikariat som radiojournalist i NRK Kulturnytt, og siden da har kristiansanderen spisset grepet sitt om reportasjer på radio, nett og TV – om enn gradvis.

– Da jeg startet som journalist i Dagsrevyen, lagde jeg reportasjer på samme måte som jeg så alle andre gjorde det. Det var ganske konservativt. En kollega sa til meg: «Du pleide jo å lage så mye gøy på radio, men på TV lager du det samme som alle andre».

Kurset som ble døråpneren #

For Christian kom vendepunktet i form av en klok NRK-sjefs oppfordring om å delta på et IJ-kurs med den danske TV- og videoprodusenten Torben Schou, som gjennom snart 25 år har etablert seg som en av Skandinavias mest kreative og lekne historiefortellere.

– For meg åpnet kurset døra til å leke og eksperimentere i videoformatet. Torben viste meg ikke bare hvor mye det er mulig å leke i en TV-reportasje, men også at det ikke er farlig å drite seg ut en gang eller to. Noen av tingene han selv hadde lagd, fikk meg til å tenke: «Går dette an? Kan man virkelig lage dette? Og vise det i en nyhetssending?».

Sakte, men sikkert begynte Christian selv å bli varm nok i trøya til å utfordre det etablerte reportasjeformatet i NRKs nyhetssendinger.

– Det var en del intern motstand i starten, mest på en god måte. Men jeg fikk også mye tillit og backing. Torben var en slags læremester, og jeg var hans lille læregutt i et år eller to.

Christians metode #

Å leke med den journalistiske formen handler om langt mer enn å gjøre arbeidsdagen morsommere. Kreative og alternative formgrep kan flytte grensene for hva historiefortelling i nyhetsformatet kan innebære, intet mindre.

Christian trekker fram et minneverdig kleint og ubehagelig intervju med den kompromissløse svenske regissøren Ruben Östlund som et eksempel på hvordan han bruker utypiske sjangergrep i reportasjene sine – og ikke minst hvorfor.

– Jeg tror det er mange av Dagsrevyens seere som ikke vet hvem Ruben Östlund er. Hvordan kan jeg forklare Ruth i Kautokeino og Finn i Ålesund hvem han er, og hva som er prosjektet hans som kunstner? Siden ubehaget og det kleine er såpass viktig i filmene hans, prøvde jeg å låne formgrepet hans og sette ham i en ukomfortabel sosial situasjon, sier Christian.

På denne måten «lurer» han seeren til å følge med – og få med seg to-tre ting de sannsynligvis ikke ville fått med seg med en tradisjonell innfallsvinkel.

– Målet mitt er å vekke oppmerksomheten til TV-seerne eller lytterne på radio, så de får med seg innholdet.

Læregutten blir mentor #

I januar 2024 sluttes en sirkel. Da blir læregutten selv mentor – riktignok med læremesteren ved sin side.

Gjennom det to dager lange IJ-kurset «Gå din egen vei: Lag saker som skiller seg ut» vil Christian Ingebrethsen og Torben Schou dele sine beste tips om hvordan du finner din egen fortellerstemme, og hvordan du lager saker som skiller seg ut i mengden.

– Vi kommer garantert til å vise fram masse ting – både våre egne og andres. Vi har begge lagd masse vi er stolte av, men jeg syns også det er lærerikt å vise frem tingene som ikke alle likte.

Å finne tryggheten til å kaste seg ut i det ukjente, krever tid og plass til prøving og feiling, poengterer Christian.

– Når jeg ser på unge reportere som har det «lekegenet», tenker jeg at de kanskje kommer til å bli dødsbra etter at de har lagd 100 reportasjer. Men mange av dem gir opp før det. Jeg var heldig som allerede hadde laget masse og derfor hadde en trygghet i bunnen. Du bør kunne det grunnleggende før du begynner å leke.

Fra Barron Blod til undervannspusting #

Som nevnt innledningsvis: Christian ser klare svakheter ved enkelte av innslagene han har lagd, der formen tidvis har truet med å stille seg i veien for innholdet.

– Jeg lagde en sak fra metalfestivalen Inferno. Ikke at jeg fikk reaksjoner, men i ettertid føler at jeg gjorde litt narr av sjangeren og bandet jeg intervjuet. Det føltes litt som Otto Jespersen i Barron Blod-karakter. Du kan godt tøyse med folk, men du må likevel ta kildene på alvor. Det gjorde jeg ikke her.

I den andre enden av stolthetsskalaen trekker han fram sitt ferske intervju med «Avatar»- og «Titanic»-regissøren James Cameron, der Christians forsøk på å holde pusten lengst mulig under vann utgjorde rammen for et miniportrett av filmskaperen og hans fascinasjon for vann.

– Alt klaffet. Jeg utfordret James Cameron til å gjette hvor lenge jeg kunne holde pusten, og han syntes det var gøy. Vi fikk filmet under vann og lærte samtidig masse om Cameron. Vi hadde bare seks minutter med ham. Hadde vi hatt en halvtime, ville jeg nok dandert det helt annerledes. Så begrensninger kan ofte være bra.

Fem ting du kommer til å lære om på kurset: "Gå din egen vei: Lag saker som skiller seg ut":

• Tips til hvordan finne den gode ideen

• Fortellertriks som kan utgjøre den store forskjellen

• Planlegge slik at du sparer tid på opptak og i redigering

• Guide til å finne din egen fortellerstil

• Å «stjele» passende grep fra andre